Smøreterminologi - ord og uttrykk i vallaboden

Plastoverflaten på skiens underside som møter snøen. På langrennsski består undersiden av glidsoner og, på klassiske ski, en festesone eller en fellremse. Beleggets tilstand, struktur og renhet påvirker hvordan skien glir og hvordan smøringen fester.

Reparasjon av riper eller fordypninger i belegget med et materiale som smeltes eller presses ned i skaden og deretter jevnes ut. Overfladiske skader kan ofte repareres hjemme, mens dype skader nær kjerne eller stålkant bør vurderes av verksted.

Verktøy som rengjør belegget, frigjør strukturen etter sikling eller polerer den ferdige overflaten. Stål og bronse arbeider dypere i strukturen, hestehår tar finere rester og nylon brukes ofte til sluttfinish.

Fast festevoks i boks som normalt brukes i ny, finkornet eller relativt tørr snø. Den legges i flere tynne lag i festesonen og jevnes med kork mellom lagene.

Glidvoks i fast form som vanligvis varmes inn med smørejern. Når voksen har kjølnet sikles overskuddet bort og belegget børstes til strukturen er ren og tydelig.

Engangspapir med lite lo som brukes til å påføre rengjøringsmiddel, tørke belegg og løfte bort oppløst boksfestevoks eller klister. Rene biter reduserer risikoen for at smuss flyttes mellom skiens ulike soner.

Slipende duk for fin bearbeiding av belegg, for eksempel på enkelte nye eller nyslipte ski med tydelige mikrohår. Ulike grovheter arbeider ulikt aggressivt og skal brukes med omtanke i skiens lengderetning.

Eldre glidvokser og toppingprodukter som inneholdt fluor. Navn som Cera F, HF, LF og fluorpulver forekommer fortsatt i gamle manualer og smørekofferter, men fluorert voks og tuningprodukter med fluor er forbudt innen FIS i alle disipliner og på alle nivåer.

Glidvoks som påføres i et tynt flytende lag og får tørke før den poleres eller børstes i henhold til produktets instruksjoner. Den er rask og praktisk før trening, reiser og vedlikehold mellom varmsmøringer.

Samlebetegnelse for voks som skaper feste under klassiske langrennsski. Tørrvoks brukes hovedsakelig i finere snø og klister i omdannet, grov, isete eller våt snø. Skin gir også feste, men er en mekanisk fell og ikke en festevoks.

Den delen under en klassisk ski der tørrvoks eller klister legges. Sonens lengde påvirkes av skiens spenn, skiløperens vekt, teknikk og hvilken type festevoks som brukes.

Voks som legges på skiens glidflater for å redusere friksjon, tilpasse kontakten mot snøen og beskytte belegget. Fast, flytende og gelbasert glidvoks er ulike påføringsformer av samme grunnfunksjon.

Den delen av skien som skal gli mot snøen. På smørbare klassiske ski finnes glidsoner foran og bak festesonen, på felleski foran og bak fellen og på skøyteski over hele belegget.

Et tynt og slitesterkt første klisterlag som forankrer dagens klister i festesonen. Det kan varmes eller jevnes ut avhengig av produkt og skal normalt rekke å tørke eller kjølne før neste lag legges.

Den første grundige behandlingen av nye eller nyslipte glidflater. Den kan omfatte kontroll, rengjøring, egnet grunn- eller metningsvoks, avkjøling, sikling og børsting.

Skiens permanente struktur som skapes i fabrikk eller verksted gjennom steinsliping. Grunnslipen er utgangspunktet for beleggets kontakt med snøen og kan være fin, middels grov eller grov for ulike forhold.

Et tynt første lag i den vanlige festesonen som forbedrer vedheften og slitestyrken til festevoks på boks. Grunnvoksen kan korkes inn eller varmes inn avhengig av produkt og ambisjonsnivå.

En struktur som legges manuelt med rilleverktøy for å finjustere skiens kontakt med snøen. Rullende verktøy presser normalt inn en mer midlertidig struktur, mens skjærende verktøy endrer belegget mer permanent.

Den lille vinkelen som slipes mellom skiens beleggplan og stålkant. Hengingen gjør at kanten ikke griper fullt med én gang når skien ligger flatt, noe som påvirker hvor lett skien svinger og hvor aggressiv kanten føles.

Når snøkrystaller setter seg fast i en for myk festevoks eller i klister og begynner å bygge et lag med snø under skien. Risikoen er særlig stor i fallende eller fuktig nysnø rundt null grader.

Vinkelen på stålkantens side i forhold til skiens belegg. En mer aggressiv vinkel kan gi sterkere kantgrep, men krever riktig verktøy, nøyaktighet og hensyn til skiens bruksområde.

Myk og klebrig festevoks for omdannet, grovkornet, isete eller vannrik snø der vanlig festevoks på boks ofte slites bort eller ikke får godt nok grep. Klister legges tynt og jevnes ut til en sammenhengende overflate.

Den delen av den klassiske skiens festesone der klister legges. Siden klister bygger mer og deformeres lettere enn festevoks på boks, brukes ofte en kortere og mer kontrollert sone.

Snø som produseres med snøkanon. Krystallene blir ofte tettere, grovere og mer slitende enn fersk natursnø, særlig når sporet har blitt pakket og gått mye på.

Kloss av naturkork eller syntetmateriale som jevner ut festevoks på boks og enkelte andre produkter til tynne, sammenhengende lag. Friksjonen fra korkingen hjelper voksen med å fordele seg over festesonen.

Meget fine plastfibre som kan stå opp fra belegget etter produksjon eller sliping. De kan øke friksjonen og holde på voksrester hvis de ikke bearbeides på en kontrollert måte.

Et vanlig ord for å gi gliflatene et jevnt og godt preparert utgangspunkt med egnet voks, kontrollert varme, avkjøling, sikling og børsting. Det handler ikke om å fylle belegget med ubegrensede mengder parafin.

Forhold rundt frysepunktet der små endringer i temperatur, nedbør og luftfuktighet raskt kan endre snøen. Festvoksen må ofte ligge nær grensen mellom tilstrekkelig feste og ising.

Fersk snø med relativt skarpe og tydelige krystaller. Den er ofte følsom for for myk festvoks og for grov struktur, særlig når den faller fuktig rundt null grader.

Snø der krystallene har blitt rundet av, pakket, smeltet eller frosset om. Den blir ofte grovere og mer slitende enn nysnø og kan utvikle fritt vann når temperaturen stiger.

Stivt plastverktøy som brukes til å sikle bort overskudd av fast glidvoks etter avkjøling. En skarp kant krever mindre trykk og gir bedre kontroll enn en rund eller sløv sikling.

Manuelt lagt struktur eller verktøyet som lager den. En rett, diagonal eller V-formet rill kan endre hvordan vann og snø forlater kontaktflaten og brukes som finjustering oppå skiens grunnslip.

Sylindrisk børste som monteres på en drivmaskin og effektiviserer rengjøring, åpning av struktur eller polering. Ulike materialer har de samme hovedrollene som håndbørster, men arbeidet går raskere og krever bedre kontroll.

Lett sliping av en vanlig festesone for å gi grunnvoks eller klister bedre mekanisk feste. Arbeidet utføres i skiens lengderetning og etter at glidsonene er ferdig preparert.

Arbeidsoperasjonen der overskuddsvoks fjernes med sikling. På glidsoner sikles fast glidvoks etter at den har kjølnet, mens festevoks på boks og klister ofte skrapes bort mekanisk før rensemiddel.

Integrert remse av mohair, syntetfiber eller en blanding som gir mekanisk feste på klassiske ski. Glidsonene foran og bak remsen vokses som vanlig, men selve fellen rengjøres med eget fellprodukt.

Et lag glidvoks som blir stående usiklet over glidsonene under lagring eller transport. Laget beskytter belegget mot støv, smuss og uttørking og fjernes først når skien skal brukes igjen.

Temperaturen i selve snøen, målt et stykke ned i sporet eller snødekket. Den endrer seg ofte langsommere enn lufttemperaturen og kan derfor gi et mer stabilt bilde av hvilket temperaturspenn en glidvoks er beregnet for.

Skiens bøy og stivhet som bestemmer hvordan trykket fordeles mot snøen. På en klassisk ski skal festesonen løfte tilstrekkelig under glid, men presses ned når løperen belaster skien for fraspark.

Mønsteret av fine og grove spor i belegget som påvirker kontaktflaten mot snøen og hvordan vann transporteres bort. Grunnslip og håndstruktur arbeider sammen, men har ulik varighet og funksjon.

Det langsgående sporet i skiens underside som hjelper skien å holde retningen. Etter varmgliding renses styresporet før glidsonene slik at voks ikke blir liggende igjen og bremser eller styrer ujevnt.

Metallkant langs alpinski, snowboard og enkelte tur- eller fjellski. Den slipes for å gi grep på hardt underlag og påvirkes både av sidekantvinkelen og hengingen fra beleggsiden.

Et tynt siste glidlag for konkurransepreparering, for eksempel flytende glider, gel, spray eller annet spesialprodukt. Toppingen legges på en ski der grunnlag, hovedglider, sikling, børsting og eventuell struktur allerede er gjennomført.

De delene av skien som bærer mest belastning mot snøen under glid. Trykksonene påvirkes av spenn, løper og fart og brukes iblant når man finjusterer struktur eller sammenligner skipar.

Et tynt og helt avkjølt klisterlag som dekkes med flere tynne lag smøring på boks. Metoden kan kombinere slitestyrken i klistergrunnlaget med en tørrere overflate som reduserer risikoen for ising i blandeføre.

Temperaturregulert jern med glatt plate som smelter og fordeler fast glider eller visse typer grunnvoks. Riktig innstilling bestemmes av det aktuelle produktet, og jernet skal holdes i jevn bevegelse over belegget.

Et hverdagslig ord for hele pakken av tynne lag med festevoks i festesonen. En smørepute kan bygges med en slitesterk grunn, hardere mellomlag og en mindre mengde mykere voks der det trengs mest feste.

Støtte som holder skien stabil under smøring, sikling og børsting. En profil i full lengde følger skiens form, mens kompakte smørestativ og skitvinger holder skien i færre punkter.

Dypere rengjøringsmetode der en myk glider varmes inn og sikles av mens den fortsatt er varm eller lunken. Smuss og gammel parafin følger med glideren ut av beleggets struktur.